Uelegant, rett og slett

En av de mest perfekte morgenene mine noensinne var sterkt preget av å være fyllesyk. Det var den høsten jeg bodde i Oslo, og var miserable og litt ensom. Jeg gikk (teoretisk) på blinderen, som var mye mer arbeid enn jeg var villig til å gjøre, og jeg tilbrakte langt mer tid på kunsthøyskolen. Der hang jeg med de utrolige talentfulle og herlig kreative menneskene, og innså virkelig mine egne begrensninger.

En (som ikke egentlig gikk i klassen min, men hadde nydelig krøllete hår) inviterte alle førsteklassingene hjem til seg, på fest. Dette var tidlig på høsten, og jeg misstenker at baktanken var at vi skulle bli kjent. Han delte ut håndtegnede kart, med veibeskrivelse og en busstabell, for å hjelpe alle oss som ikke var fra storbyen husker jeg. Han bodde på Bygdø, i et stort, gammelt hus, med gigantiske vinduer og høyt under taket. Et sånt hus du ser på film. Han leide det visst, det var billig fordi det var gammelt og dårlig isolert. Varmt om sommeren og kaldt om vinteren. Men det var nydelig.

En gang i to-tiden på natten (etter masse alkohol og latter) fant han frem den største kjelen jeg har sett. Han fortalte han tenkte vi alle trengte litt nattmat og at han hadde tilberedt tomatsuppe til oss tidligere på dagen, han måtte bare varme den nå. Når jeg sier tomatsuppe mener jeg ordentlig tomatsuppe, fra bunnen, med ordentlige tomater og hva-nå-enn-det-er-man-lager-tomatsuppe-av. Den var krydret just litt for sterkt (med chili og noe annet jeg ikke vet hva var) men det var godt for etter masse hvitvin så er ikke smakssansen på topp. Beste nattmaten i verden.

Enda senere så gikk den siste bussen hjem. Jeg og ei til orket ikke løpe etter den, vi var fulle av alkohol og suppe og dovenhet. Kunne vi få sove der, tagg vi. Han smilte og sa selvfølgelig. Jeg meldte meg frivillig til å sove i hammocken, som han hadde i stua og som vanligvis fungerte som sofa. Til Ina (eller kanskje det var Lina hun het?) hengte han opp en hengekøye, på tvers i stua. Han hadde en krok i hver endevegg og det virket som om det ikke var veldig uvanlig for han å tilby den til overnattingsgjester. Og der sov vi, i festtøy som egentlig er for ubehaglig til å sove i, med hvert våres teppe, og var veldig fornøyde.

En gang i ti-tiden på morgen, kom han inn i stua og vekte oss for å opplyse om at han hadde kokt egg, og var vi i god nok form til litt frokost? (Jeg var egentlig ikke det, men smilte og nikket allikevel.) Han dekket på til oss på verandaen og ga oss hardkokte egg og cola. Og der satt vi å så utover hagen og pratet shit, på det som viste seg å være den siste ordentlige sommerdagen før høsten begynte. Det visste vi ikke da, når vi satt der på verandaen, men det var fint, synes vi, at sommeren enda var her. Og der satt jeg, fyllesyk og shabby, og var lykkelig. Virkelig, uendelig lykkelig.

Og det er godt å tenke på av og til, at de beste øyeblikkene skapes så tilfeldig at du aldri klarer forestille deg dem på forhånd. (Så da gjør det ikke noe om verden ikke helt går min vei, det gjorde den ikke i Oslo heller.)